Det smalt ikke i sjampanjekorker og vi hørte ikke noe jubelbrus fra Bygde-Norge etter at partene i årets jordbruksforhandlinger presenterte den signerte avtalen sin fredag ettermiddag. Men antakeligvis kommer bøndene til å stemme ja i uravstemningen. Sjøl om hjertet nei, så sier hodet antakeligvis ja.

Årets jordbruksoppgjør var en gylden sjanse for den sittende rødgrønne regjeringa til å skape optimisme og entusiasme for regjeringsprosjektet igjen. Alt lå til rette for at det kunne blitt tidenes opptur for norske bønder, landbruket og distriktene. På samme måte som en høy oljepris har gjort det lett å balansere statsbudsjettet har sterkt stigende verdenspriser på mat åpnet for mulighetene for et jordbruksoppgjør som virkelig monner. Men så blir det kanskje ikke slik likevel, sjøl om 1,9 milliarder kroner høres veldig mye ut for den jevne kvinne og mann i gata.

Bondeorganisasjonene kom med et historisk høyt krav da de for noen uker siden presen-terte kravet sitt på 3,3 milliarder kroner. Statens opprinnelige tilbud på 1,6 milliarder hørtes også skyhøyt ut for alle andre enn de som kjenner hvor skoen trykker og de som vet hvor mye kostnadene til bøndene har økt det siste året. Og ikke minst for alle de som sitter og teller på knappene om de skal fortsette som matprodusenter eller heller finne seg annet arbeid hvor inntekta er enda bedre. Og slike ledige jobber er det veldig mange av om dagen.

Etter fjorårets oppgjør kom sjampanjeflaska på bordet i regjeringspartiet Sp, og de var strålende fornøyd med et oppgjør som lå milliarden under det som nå er årets resultat. Den gang satte statsministeren sjøl foten ned for å overstige den magiske grensa på en milliard, i år kan vi godt forestille oss at både statsministeren og finansmi-nisteren har satt ned foten for å komme over 2 milliarder.

Politisk sett og i opinionen er 1.9 milliarder et høyt tall. Men hvis en plukker tallet fra hverandre finner en at den såkalte landbruksvennlige regjeringa har vært usedvanlig gnien på friske penger over statsbudsjettet. 350 millioner kroner av totalsummen er rene overføringer og resten, 1,6 milliarder, skal tas ut i høyere priser. Og ikke før er presse-konferansen med partene over før diskusjonen om forbrukerne kan tåle dette, kommer. Handelsnæringen, økonomene og opposisjonen frykter for forbrukernes lommebok, de frykter økt svenskehandel og høyere rente.

Vi for vår del frykter mer for er norsk matforsyning og matsikkerheten. Det store flertallet av Norges befolkning har uten tvil råd til å betale en høyere pris for maten. De få som ikke klarer vel 37 øre mer for literen for melka eller vel en krone mer for en biff er vi nødt til å finne andre ordninger for. De økte kostnadene for en familie på fire er satt til om lag 1500 kroner i året, eller fire kroner dagen - en krone per person.

MMIs undersøkelse om at folk er villige til å betale mer for norsk mat støtter også opp om dette. Oppi alt prishysteriet som nå kommer til å komme er det også grunn til å minne om at det er mangel på en god del norske matvarer og at vi det siste året har hatt rekordstor import av mat til landet. Og hvis det er sånn at vi vil ha godt norsk lammekjøtt så må vi være villige til å betale bonden for å produsere dette.

Den globale matvarekrisa har gjort at flere land allerede har stengt grensene sine for eksport av mat, og da hjelper det ikke mye om vi her oppe i rike nord åpner pengesekken for utenlandske varer, når de på sikt kanskje ikke kommer til å være å få tak i.

Om avtalen blir stående er det nå opp til medlemmene i bondeorganisasjonene å bestemme, og hver enkelt må sette seg ned med sine egne regnestykker. Alternativet hvis de takker ja er dårligere. Da ender avtalen opp på det som var utgangspunktet, nemlig 1,6 milliarder kroner. Det som kan bli tungen på vektskåla er at det åpnes for nye forhandlinger til høsten dersom kostnadene galopperer. Denne muligheten forsvinner hvis de stemmer nei. Men så lenge alternativet er å si ja til forslaget som ligger der, eller å få 350 millioner kroner mindre, så er vel valget ganske åpenbart likevel. Sjøl om de ikke liker det. Det var rett og slett så langt det var politisk mulig å komme denne gangen, og det var et godt skritt i riktig retning. Og så kommer det jo flere anledninger.